En befolkning dypt forankret i en muslimsk tradisjon, har i snart 90 år bodd i en stat som er strengt sekulær. En grunnlov skrevet av og voktet over av de militære og en dommerstand som aldri har nølt med å gripe inn når de føler at de sekulære tradisjonene har blitt truet, er en rød klut både for de som har kjempet for et mer demokratisk Tyrkia og for de troende. Befolkningen har erfart både militærkupp og forbud mot populære politiske partier som har fremmet islamske symboler på en måte som blir betraktet som selvfølgelig i den islamske verden.

I de senere årene har dette begynt å endre seg. Regjeringspartet, AKP, springer ut av en islamsk bevegelse. Dette har gjort partiet mistenkelig i sekulære kretser, og fremstøt har blitt gjort for å forby partiet, men disse fremstøtene har blitt avvist av rettsapparatet. I regjering har AKP vist seg som ganske pragmatisk, men spenningsforholdet til de militære og skepsisen blant mer sekulært orienterte tyrkere ligger fortsatt som en skygge over det politiske landskapet.

Det er på denne bakgrunnen man må vurdere betydningen av folkeavstemningen 12. september om utkastet til ny grunnlov. 58 % sa ja til en grunnlovsendring som innebærer mindre makt til generalene og muligheten til å gi de politiske myndighetene anledning til å utnevne landets øverste dommere. Her blir altså pånytt spørsmålet reist om forholdet mellom et islamsk dominert Midt-Østen og et sekularisert Europa, om forholdet mellom religion og politikk, om grensene for majoritetens rett og beskyttelse av minoriteten i et demokrati.

Folkeavstemningen har ikke gitt Tyrkia en ny grunnlov, men den gir et klart signal om endringer som flertallet av befolkningen ønsker. Blir AKP gjenvalgt som landets dominerende parti i valget i 2011, er grunnlaget lagt for en ganske betydelig endring av grunnloven. Det hele skjer i et land i sterk økonomisk vekst og en stadig mer aktiv og uavhengig utenrikspolitikk og som selv ønsker å bli medlem av EU.

Vi har samlet en del kommentarer til resultatet av folkeavstemningen som er verdt å lese:

Time Magazine spør om resultatet vil gjøre statsminister Erdogan til en slags Putin med altfor stor makt og peker på at det er viktig å legge merke til at 42 % faktisk stemte nei til ny grunnlov.

En kommentar fra Chatham House i London går i samme retning. Her kalles Tyrkia for 60/40-landet, mao. det er et sterkt splittet land.

I et lengre intervju på nettstedet til det amerikanske Council on Foreign Relations, framstår resultatet som en seier for demokratiet, men med et spørsmålstegn bak påstanden.

Til slutt : et intervju foretatt av The Carnegie Endowment for International Peace med en av deres eksperter på tyrkiske forhold. Intervjuet reflekterer ikke folkeavstemningen men  det reises en rekke spørsmål om de endrete maktforholdene i Midt-Østen og Tyrkias rolle.