Ingen kunne forutsi at det ville bryte ut en voldelig konflikt i Xinjiang sommeren 2009, men at det faktisk gjorde det kan knapt forbause noen. Konflikten mellom uighurene og hankineserne er gammel, men har blitt sterkere i de siste tiårene. Gjennom generasjoner har det blitt bygd opp parallelle samfunn hvor mennesker med forskjellig språk. forskjellig kultur og forskjellig religion lever side om side. Så får de ene rettigheter som de andre ikke har. I dette tilfellet er det han-kineserne som får jobbene, uighurene får klare seg som best de kan. Hankineserne blir flere og flere, de tyrkisktalende uighurene skyves til siden, islam blir tråkket på, demokratiske kanaler for protest blir tettet.

Hvorfor gjør kineserne dette? Det er to svar: ønsket om å bevare Kinas enhet gjør det nødvendig å slå hardt ned på separatist-bevegelsen blant uighurene. Dessuten er det olje under bakken i Xinjiang. Bruken av militærmakt etterfulgt av rettsapparatet ser ut til å ha stoppet konflikten for denne gang. Myndighetenes vold vil imidlertid føre til at opprørsbevegelsen vinner flere tilhengere blant uighurene. Dette er en konflikt som vi kan forvente blir trappet opp i årene foran oss.

Til hjelp for å sette seg inn i bakgrunnen og gi muligheter til å følge utviklingen videre, har vi samlet en del nettsteder som kan anbefales både for bakgrunnskunnskap og nyheter.

Som vanlig kan vi anbefale både The Guardian og New York Times for den som vil føle utviklingen på pulsen. Begge avisene har gode Kinasider. Svakheten ved begge dagsavisene er at fokuset vil flyttes vekk fra Xinjiang til andre sider ved Kina etter som dramatikken i konflikten dør ut. Det skjer imidlertid ikke med disse to nettstedene som drives av den uighurske diasporaen:  World Uyghur Congress og Uyghur Human Rights Project. Begge disse nettstedene støtter uighurenes løsrivelse fra Kina.