AOF Nettstedkart Nettstedkart    Kontakt oss  Kontakt    English  English     
 
Meny
 
 
Palestina/Israel

Områdets moderne historie

Områdets moderne historie og bakgrunnen til de folkene som lever der i dag er levende til stede i folks bevissthet og i den daglige politiske diskusjonen. Historien kan ikke løsrives fra det som skjer fra dag til dag. Derfor er det heller ikke mulig å forstå hva som skjer uten et grep om de store linjene og avgjørende hendelsene i den moderne historien. Et problem er at palestinere og israelere i stor grad har forskjellige historieoppfatninger og avvikende perspektiver på fortiden. Forskjellige og ofte motstridende "sannheter" om det som skjedde går i arv fra generasjon til generasjon og bidrar til å sementere konflikten. Det gir forskjellige oppfatninger om hvilke rettigheter folkegruppene har og hvordan de definerer seg i forhold til andre. Vi vil gjøre vårt ytterste for å presentere de forskjellige perspektivene.

INNLEDNING

 

PalestinerDet er helt avgjørende å ha et grep om den moderne historien for å forstå Palestinakonflikten.  Forståelsen av hva som har skjedd i området gjennom det siste hundreåret og hvilke krefter som har påvirket utviklingen, er med på å definere identiteten til både jøder og palestinere. Konflikter som har tilknytning til de samme temaene i generasjon etter generasjon gir en god veiviser til hva man må forsøke å finne en løsning på før det er mulig å oppnå varig fred.

Forskjellige fortolkninger av faktiske hendelser, forskjellige vurderinger av hva som skal anses som viktig og hva som er mindre viktig, gir forskjellige perspektiver på konflikten og hva som er en rettferdig og riktig løsning på lang sikt. Derfor har vi valgt å framstille partenes perspektiver på de forskjellige etappene i områdets moderne historie. 

Konflikten har flere sterke komponenter. Den viktigste av dem er økonomisk: kampen om jorda og kontroll med ressursene i området. En annen komponent er det internasjonale aspektet, interesser, vedtak og hendelser i land som ofte kan ligge langt vekk, og hvor perspektivet er vedkommende lands interesser – ikke primært interessene til de som bor i området.

 

Mange vil peke å religion som et sentralt element i konflikten. Det er bare delvis riktig. Religion spiller riktignok en betydelig rolle for befolkningen i området, men så lenge religiøse behov kan imøtekommes uten å støte andre, er det fullt mulig å leve i fred med hverandre. Det gjorde muslimer, kristne og jøder i århundrer før den moderne konflikten oppsto. Faktisk gjør de stort sett det i hverdagslivet nå også. Derimot er religiøse følelser potensielt eksplosive dersom noen av aktørene gjør noe som støter disse følelsene. I dette området er jødenes klagemur og arabernes Al-Akhsa moske noe man viser respekt !

 

Forklare er ikke det samme som å støtte den ene eller den andre part i dagens situasjon. I den opphetede stemningen rundt denne konflikten, er det lett å glømme et slikt opplagt faktum. Så snart man gir den ene eller andre parten rett i en hendelse som kan ligge 50 eller 100 år bak oss i tid, vil den andre parten lett få mistanke til innholdet i resten av det som blir skrevet. Det er delvis begrunnet i svart-hvitt tenkninger: Alle som ikke er 100 % med oss, er mot oss!  Delvis er det begrunnet i at ethvert faktum kan benyttes i motpartens propaganda. Vi må leve med at propagandakrigen er en permanent del av konflikten. Det er lite å gjøre med det, men det bør få oss til å være ekstra oppmerksomme på at hendelser kan gis forskjellige forklaringer. Vi må alltid spørre oss: Er noe utelatt? Er det andre mulige forklaringer? Hvordan kan du trekke de konklusjonene du gjør?

Dette er de temaer og årstall som vi mener er absolutt avgjørende å analysere for å få et godt grep om historien:

  1. Konflikten strekker seg lenger bakover i tid enn til 1948 da Israel ble opprettet.

  2. Utenforliggende makter har spilt en viktig rolle for utviklingen i området. Særlig Storbritannia, men også andre vestmakter, Russland og Det osmanske Riket ("forløperen til Tyrkia").

  3. Sionismen; dens bakgrunn og natur.

  4. Palestinernes motstand mot den jødiske innvandringen.

  5. 1948 da Israel ble opprettet og først en borgerkrig, deretter en internasjonal krig herjet i området.

  6. 1967. Seksdagerskrigen og Israels opprettelse av de facto nye grenser ut over den FN-godkjente "grønne linjen"

  7. 1993. Osloavtalen.

PERIODEN FRAM TIL SLUTTEN AV DEN FØRSTE VERDENSKRIG

 

JØDISK PERSPEKTIV

 

JødeJødene har bodd i Palestina i tusenvis av år. De ble jaget ut av Jerusalem i det annet århundre etter Kristus etter svært brutale kriger med den romerske hæren og hundretusenvis av drepte. Byen sluttet dermed å fungere som religiøst sentrum for jødedommen i nærmere to tusen år. Det bodde fortsatt et lite antall jøder i området, men de fleste ble spredt til en lang rekke land.  Noen ble etter hvert assimilert i de landene de bosatte seg, mens mange andre fortsatte å holde fast ved jødisk religion og tradisjoner, Egne bestemmelser om hva jøder kunne gjøre og ikke gjøre og hvor de kunne bo, bidro mange steder til at de ble oppfattet og oppfattet seg selv som en egen gruppe, avgrenset fra andre etniske grupper i storsamfunnet. Historien inneholder også mange eksempler på regelrett forfølgelse av jøder og tiltak som vi i dag ville kalle etnisk rensing fra storsamfunnets side.

 

Denne lange historien vil vi la ligge her, men kan anbefale enkelte nettsteder for de som vil lære mer: Vi vil isteden legge vekt på framveksten av sionismen og utviklingen i Palestina fra slutten av 1800-tallet fram mot 1920.

 

Nettsteder om eldre jødisk historie:

Beyond the Pale

Online versjon av en russisk utstilling om jødisk historie i Russland og Europa forøvrig. Kort, men informativ tekst som beskriver jødenes situasjon fra opprinnelsen til vår tids antisemittisme. Interaktivt nettsted, balansert og pedagogisk vel tilrettelagt.

 

  1. Framveksten av sionismen

 

Sionismen oppsto mot slutten av 1800-tallet som en politisk retning som reiste krav om at jødene måtte få sitt eget land. Dette ble snar konkretisert til et krav om å gjenopprette en jødisk stat i Palestina. Etter opprettelsen av Israel i 1948 har sionisme betegnet støtte til Israel som stat og med rett for alle jøder i hele verden til å slå seg ned der.

 

Det er to måter å begrunne sionismen på: en religiøs og en ikke-religiøs. Den religiøse sionismen bygger på at i Det gamle Testamentet lovet Gud landet Israel til israelittene og med Jerusalem som hovedstad. De religiøse sionistene argumenterte for at jødene, som har vært spredd rundt omkring i verden i nærmere to tusen år, måtte skape et hjemland i påvente av at Messias skal komme. Forestillingen om at Messias en dag skal komme og skape fred og gjenopprette et godt styre for alle jøder, er naturligvis en gammel forestilling. Det nye argumentet som begynte å vinne gehør i de siste årtiene av 1800-tallet var at de troende måtte aktivt forberede Messias’ komme og ikke bare passivt vente på at det skulle skje. En viktig del av forberedelsen ville være å flytte til et eget hjemland. Hvor ville det være mer naturlig å opprette et slikt hjemland enn i det området jødene i sin tid ble forvist fra – nemlig Palestina? Står det ikke skrevet at Jerusalem skal være Messias’ hovedstad og at det gamle templet skal gjenoppbygges?

 

Den sekulære strømningen i sionismen forbindes med folk som Moses Hess og Theodor Herzl. De sekulære jødene utgjorde flertallet i den hurtig voksende sionistiske bevegelsen. Deres fokus var ikke Messias men anti-semittismen. Forfølgelse av jøder kjenner vi mange eksempler på i Europa opp gjennom middelalderen. Det er i stor grad en historie om yrkesforbud og sammenstuing av jøder i ghettoer - det eneste stedet de fikk lov til å bo. I annen halvdel av 1800-tallet var det flere tilfeller av pogromer i Øst-Europa. For eksempel ble tusenvis av jødiske hjem ødelagt og beboerne kastet ut i fattigdom etter mordet på tsaren i 1881. I Frankrike forskrekket Dreyfussaken jøder over hele verden med sin sterkt anti-jødiske undertone.

 

Moses Hess argumenterte på denne bakgrunn med at jødene for alltid vil forbli fremmede i de landene de bor og ikke bli en del av ”det nasjonale vi”. Derfor må jødene opprette sin egen stat. (Også den norske grunnloven av 1814 inneholdt en bestemmelse om at jøder ikke hadde adgang til Norge. Bestemmelsen ble ikke opphevd før i 1851)

 

Sionistbevegelsen vokste hurtig til en relativt stor og effektiv organisasjon under ledelse av Theodor Herzl. Det er bevis på at den sionistiske ide hadde bred tilslutning blant jøder i Europa, selv om langt fra alle jøder støttet tanken om en egen stat. Det er vanlig å fastsette opprinnelsen til den organiserte sionistbevegelsen til den første sionistkonferansen i Basel i 1897. Etter det gikk utviklingen hurtig langs to spor: Det ene sporet var politisk lobbyvirksomhet overfor stormaktene (England, Tyskland, Russland og Det osmanske Riket) for å få tilslutning til tanken om å opprette en jødisk stat. Det andre sporet var utvandring til Palestina og oppkjøp av jord fra de arabiske jordeierne.

 

  1. Politisk kamp for en jødisk stat.

 

Sionistene fikk liten eller ingen støtte hos den russiske tsaren, ingen praktisk støtte av Tysklands keiser Wilhelm og motvilje hos sultanen i Istanbul som inntil 1918 var den øverste autoritet i Palestina. Derimot var forståelsen for deres sak atskillig større i London.

 

Etter mer enn et års forhandlinger skrev den britiske utenriksministeren David Balfour under en kort men epokegjørende erklæring på vegne av den britiske regjeringen. Dette skulle bli det papir sionistene først og fremst støttet seg på i sitt politiske krav på en egen stat. Balfourerklæringen er så viktig at teksten fortjener å bli lært utenat:

 

Her er teksten på originalspråket:

 

”His Majesty’s Government view with favour the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people, and will use their best endeavours to facilitate the achievement of this object, it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine, or the rights and political status enjoyed by jews in any other country”

 

Uklarheter i teksten:

Hva betyr "et nasjonalt hjem"? Balfourerklæringen gir ikke begrepet noe juridisk klart innhold og trekker heller ikke opp en klar grense. Sionistene var imidlertid raske med å tolke uttrykket som støtte til opprettelse av en jødisk stat, noe araberne aldri har godtatt. Blant dem oppstod det en mistanke om at Balfourerklæringen var en britisk-jødisk plan for imperialistisk kontroll med Palestina. Det første voldelige opprøret mot jødisk ekspansjonisme fant sted allerede i 1920.

Det står at "ikke noe må gjøres som skader de sivile og religiøse rettighetene til den ikke-jødiske befolkningen i Palestina", men det står ingenting om at de også har rett til et nasjonalt hjem.

 

C. Begynnende innvandring av jøder.

 

NybyggereDet fantes en liten jødisk minoritet i Palestina før sionismen ble en politisk realitet. Midt på 1800-tallet ble den anslått til ca 10.000. Den første store innvandringsbølgen startet i 1882 og varte i ti år. Den brakte 25.000 jøder til Palestina og blir i jødisk historieskriving omtalt som den første Aliyah. Det gir den dag i dag status i Israel å kunne spore forfedre tilbake til denne første innvandringsbølgen, litt på samme måten som etterkommerne etter Mayflower i USA. Jødene i den andre Aliyah (1904-1914) begynte å kjøpe jord. De første kollektivbrukene (kibbutzim) ble grunnlagt. Det ble også den første jødiske byen – Tel Aviv – på et område kjøpt av tyrkiske jordeiere.Ved utbruddet av Den første Verdenskrig i 1914 er det beregnet at det bodde 60.000 jøder i Palestina og drøyt 600.000 arabere. De jødiske innvandrerne som hadde kommet i løpet av de siste 20 årene livnærte seg enten som bønder eller arbeidere. For mange av dem, spilte utvilsomt tilknytningen til forfedrenes jord en stor og nærmest mytisk rolle.

 

I 1914 innførte Istanbul lover for å begrense den jødiske innvandringen og den osmanske kommandanten i Palestina brukte harde midler overfor både arabere og jøder for å holde ro i området. 18.000 jøder ble enten kastet ut eller flyktet til Alexandria. Under Den første Verdenskrig kjempet mange jøder på Englands side mot Det osmanske Riket, noe som naturligvis ble brukt som et argument i London for å oppnå den goodwill som ble formalisert i Balfourerklæringen.

 

 

ARABISK PERSPEKTIV

Palestina2Det bodde et lite jødisk mindretall i Palestina lenge før sionismen oppstod som politisk retning. I 1888 utgjorde de fire prosent av befolkningen og bodde i byene. Arabere og jøder hadde bodd i fred side om side i hundrevis av år før den jødiske innvandringen startet mot slutten av 1800-tallet. Det jødiske mindretallet skilte seg ikke ut fra araberne i hverdagen. Osmanene tillot hver enkelt trosgruppe  å ordne sine interne forhold i henhold til gruppens religiøse lover, f.eks når det gjaldt familiespørsmål.

Problemene startet da osmanenes autoritet i området ble svekket og Palestina ble gjenstand for de europeiske stormaktenes interesser. Samtidig ble området trukket inn i verdensøkonomien, noe som skapte en voksende middelklasse og rike jordeiere som ikke drev jorda selv men forholdt seg til den som enhver annen eiendom som kan selges til høystbydende. Deres barn var ikke avhengige av tilgang til jord som for å skaffe seg levebrød. For jordeierne ble det derfor lettere å selge eiendommene enn for småbøndene som ikke hadde noe alternativt levebrød. Det ble nå mulig for jøder som flyttet til Palestina å kjøpe seg jord.

Den første registrerte uro mellom palestinske småbønder og jødiske nybyggere oppstod i juni 1891. I løpet av de neste årene mobiliserte palestinerne politisk overfor sultanen i Istanbul for å få ham til å stanse den jødiske innvandringen, mens Theodor Herzl på sin side møtte sultanen for å oppnå det stikk motsatte, nemlig mest mulig imøtekommenhet overfor innvandrerne. Resultatet ble at innvandringen ble begrenset, men Det osmanske Riket opphørte å eksistere ved utløpet av Den første Verdenskrig, og vestlige stormakter delte Midt-Østen mellom seg i henhold til maktfordelingen mellom dem og deres nasjonale interesser. Lokalbefolkningen ble ikke tatt med på råd. Tvert imot, mange arabere føler det som de ble lurt av britene og franskmennene. Det skyldtes to berømte avtaler:

Britene var på utkikk etter en måte å splitte den arabiske verdens oppslutning om Det osmanske Riket og på den måten svekke osmanenes kampkraft. De fant en alliert i sharifen i Mecca - Hussein - en mann med en betydelig posisjon blant muslimene som vokter av Islams to helligste steder: Mecca og Medina. Etter en lengre korrespondanse mellom Hussein og den britiske høykommissæren i Egypt, Sir Henry McMahon, innledet Hussein et opprør mot osmanene på den arabiske halvøy. Han handlet i den tro at britene til gjengjeld for støtten i kampen mot osmanene hadde lovt ham herredømmet over et betydelig landområde; deriblant Palestina. Det var i dette opprøret den sagnomsuste britiske eventyreren Lawrence av Arabia deltok i en ledende posisjon. I kjølvannet av dette opprøret innledet den regulære britiske hæren en offensiv mot Palestina og inntok Jerusalem kort før jul 1917. Nå viste det seg imidlertid at formuleringene i McMahons brev var så uklare at britene meget vel kunne argumentere for en annen fortolkining enn Hussein, en fortolkning som passet bedre inn i deres interesser.

Ikke nok med at Hussein-McMahon korrespondansen var uklar, det foregikk også andre prosesser som araberne ikke hadde kjennskap til. Mens Hussein og MacMahon korresponderte om maktfordeling og politisk organisering  av Midt-Østen etter verdenskrigen, forhandlet London og Paris i hemmelighet om det samme.  Begge imperiemaktene  hadde betydelige nasjonale interesser i Midt-Østen og var interessert i en oppdeling av av området i interessesfærer for å unngå konflikter dem imellom etter krigen. Avtalen de kom fram til har fått navnet Sykes-Picot etter en britisk og en fransk diplomat som sto sentralt i forhandlingene.  Grovt sett gikk avtalen ut på at det sentrale Midt-Østen ble delt i en fransk sone i nord og en britisk sone i sør. Det meste av Palestina skulle være en sone under felles alliert kontroll.

 Sykes-Picot avtalen:

sykes-picot

 

Da Sykes-Picot avtalen ble kjent etter krigen, følte Hussein seg naturligvis lurt og store deler av den arabiske verden så på det som hadde skjedd som et britisk dobbeltspill som viste at de ikke var å stole på og dessuten at makten i området så definitivt lå i de europeiske stormaktenes hender.

En annen vanlig anklage fra arabisk hold mot det som skjedde, er spørsmålet: Hvilken rett hadde europerne til å forhandle om delingen av et område som de slett ikke eide over hodet på de som faktisk bodde der?

Britenes interesse i Palestina lå i områdets nærhet til Suezkanalen. Det var viktig å forhindre at andre stormakter – les: Frankrike og Russland – ville kunne plassere tropper i nærheten av Suezkanalen og dermed potensielt kunne true forbindelseslinjen til India – juvelen i imperiets krone. Det var disse interessene som styrte beslutningene i London og ikke interessene til befolkningen i Palestina. Nyere forskning har også pekt på at rasismen som gjennomsyret det britiske koloniale tankesettet tok fokus vekk fra arabernes rettigheter.

 

BRITISK STYRE, MANDATPERIODEN 1917 - 1948

 

Ved fredskonferansen i Paris 1919, ble det besluttet at Palestina skulle ble et mandat med Storbritannia som ansvarlig på vegne av Folkeforbundet,  en organisasjonen hvor verken USA eller Russland var medlemmer og som derfor ble helt dominert av de europeiske seierherrene etter Den første Verdenskrig. Mandatordningen var en overgangsordning, en slags "veiledet nasjonsbygging". Det lå i mandatet at territoriet en gang i framtiden skulle bli en egen stat. Det ble imidlertid ikke klargjort hvem som skulle ha rett til  nasjonal selvbestemmelse i landet;  den internasjonale sionistbevegelsen eller den palestinske nasjonalbevegelsen. Balfourerklæringen med sine uklarheter ble inkorporert i mandatbestemmelsene.  

JØDISK PERSPEKTIV

Uten å vente på en formell avklaring av disse og andre fundamentale spørsmål, gikk mandatstyret og jødene i Palestina (yishuv), i gang med å bygge jødiske institusjoner. En ”Jewish National Assembly” og et ”Jewish National Council” ble umiddelbart opprettet. I 1920 ble fagorganisasjonen Histadrut grunnlagt og året etter den hemmelige jødiske militære organisasjonen Haganah. Det siste skjedde uten tilslutning fra det britiske mandatstyret. Mandatstyret på sin side opprettet en kommisjon som skulle bestemme hvordan Palestina skulle styres og hvordan de nye myndighetene kunne legge til rette for ytterligere jødisk innvandring.

 

Rett etter krigen startet den tredje store innvandringsbølgen som skulle bringe ytterligere 25.000 jøder til Palestina. Den gikk rett over i den fjerde bølgen 1920-1925 som skulle vise seg å bli større, Bare i 1925 innvandret 33.000 jøder til Palestina.

 

I 1920 vedtok  mandatstyret bestemmelser som gjorde det lettere for jødene både å innvandre og få kjøpt jord. Dette forårsaket anti-jødiske opptøyer i påsken 1920 noe som igjen førte til at britene – iallfall de som var direkte involvert i styret av Palestina – følte trang til å ta avstand fra Balfourerklæringen. Resultatet ble en ny runde med konferanser hvor det ble slått fast at erklæringen ikke betydde en jødisk regjering med myndighet over den arabiske befolkningen. På sin side fikk palestinerne ikke myndighet til å gi lover, ikke rett til å stoppe innvandringen og ingen opphevelse av Balfourerklæringen.

 

I 1920-åra utviklet det seg to retninger blant jødene:

 

-         de som mente det var mulig å leve fredelig sammen med palestinerne

-        de som mente det var snakk om uforsonlige motsetninger og at de to folkegruppene måtte holdes atskilt

 

Dette var utgangspspunktet for en dyp og varig politisk splittelse blant israelske jøder, en splittelse som fortsatt utgjør et hovedskille mellom høyre- og venstreretningene i israelsk politikk. David Ben-Gurion, lederen av Histadrut, var den mest framtredende representant for den forsonlige retningen mens Ze’ev Jabotinsky var leder for den mer ytterliggående strømningen blant jødene. Han støttet seg bl.a. på den ytterliggående militære grupperingen Irgun som splittet seg fra Haganah.

 

Innvandringen av jøder skjøt igjen fart på 30-tallet etter at nazistene hadde kommet til makten i Tyskland. Mandatstyret var relativt liberalt overfor jødisk innvandring, men la hindringer i veien for de som ikke hadde penger. Jødene la stadig mer land under seg, og det var aktive nybyggere som kom. De kjøpte jord og dyrket den opp. Spenningen mellom folkegruppene bare økte, og mandatstyret vaklet videre. Det skulle vise seg umulig å styre Palestina med britiske nasjonale interesser som utgangspunkt. På 30-tallet ønsket britene å mobilisere jødene på sin side i den voksende konflikten med Hitler. Samtidig ønsket de ikke å drive araberne i armene på nazistene. Resultatet skulle bli at de la seg ut med begge gruppene. Den mest framtredende av de palestinske lederne på 30-tallet, al-Husayni, sympatiserte åpent med Hitler som jo var den mest framtredende anti-jødiske politiker på den tiden.

ARABISK PERSPEKTIV

Siden Balfourerklæringen med sin formulering om et jødisk nasjonalt hjem ble skrevet inn i mandatstyrets arbeidsgrunnlag, så araberne fra første stund de britiske myndighetene som en motstander. Mandatstyret ble motarbeidet med politiske midler, dels gjennom forhandlinger og dels gjennom boikott av politiske organer opprettet av britene.

For palestinerne var kjerneproblemet mandatstyrets forpliktelse til å arbeide for opprettelsen av et jødisk hjemland i Palestina, tapet av jord, manglende utvikling på landsbygda og diskriminering i arbeidslivet. Deres fremste krav var opprettelse av en arabisk stat som kunne utøve kontroll med jødisk innvandring. De oppfattet situasjonen slik at de gradvis ble fratatt sitt land av jødiske innvandrere og diskriminert.

PALESTINA BLIR UREGJERLIG. MANDATPERIODEN LØPER UT I SANDEN

ArabrevoltI 1936 brøt det ut et omfattende opprør i den arabiske befolkningen mot mandatstyret og den jødiske innvandringen. Det ble slått ned av britene med harde, militære midler og med Haganah som samarbeidspartner, men det tok dem hele tre år. 

Dette var en så alvorlig militær konflikt at London besluttet å nedsette en kommisjon til å gå gjennom hele Palestinaspørsmålet og legge fram forslag om løsning. Resultatet ble Peel-kommisjonen som i 1937 slo fast at det ikke fantes noen løsning av problemet. Kommisjonen foreslo en deling av området mellom jøder og arabere. Jødene skulle få et mindre område langs kysten, Jerusalem skulle omgjøres til et nytt internasjonalt mandat med adgang til havet, og resten av området skulle danne grunnlaget for en ny arabisk stat.

 

Delingsplanen ble forkastet av araberne, mens Yishuv var delt i sin reaksjon. De moderate fant å kunne gå med på Peel-kommisjonens forslag som begynnelsem på en prosess på veien mot et større hjemland. Jabotinsky, derimot, var sterk motstander av forslaget.

 

Folkeforbundet gikk i 1938 prinsippielt inn for deling, men da London tok offisiell stilling til Peel-kommisjonens forslag i et ”white paper” (stortingsmelding) i 1939, gikk regjeringen ikke inn for deling og en jødisk stat, men ga tvert imot løfte om å opprette en palestinsk stat innen fem år og ga palestinerne rett til å stanse innvandring ut over 75.000 på de fem årene. Samtidig ble det forutsatt at det måtte gis garantier for beskyttelse av det jødiske mindretallet. Denne gangen var det jødenes tur til å gjøre opprør mot britene. Mange følte at britene nå tilsidesatte Balfourerklæringen for å unngå at araberne allierte seg med Hitler. Fra Storbritannias synspunkt var jo dette en opplagt prioritering ut fra landets interesser. Bortsett fra enkelte ekstreme grupper som Irgun, satte hovedtyngden av jødene i Palestina opprør mot britene på vent inntil nazistene var nedkjempet i Europa, men så snart krigen var over, gikk Haganah også til angrep på det britiske mandatstyret.

OPPSUMMERING AV MANDATPERIODEN 

Det viste seg umulig å forene britiske, sionistiske og palestinske interesser. Uklarhetene mht. rettighetene til de to folkegruppene i Palestina bestod gjennom hele perioden. Britene ble betraktet som fiender av både jøder og palestinere. Yishuv bygde seg gradvis sterkere, dels gjennom innvandring og oppkjøp av jord, dels fordi palestinerne ble svekket etter det lange opprøret 1936 - 39.

1948: SLUTT PÅ MANDATPERIODEN. OPPRETTELSE AV STATEN ISRAEL 

Dette årstallet bidrar den dag i dag sterkt til å definere identiteten både til jøder og palestinere. For jødene symboliserer 1948 den suksessfylte opprettelsen av staten Israel - et forslag som først fikk flertall ved en avstemning i FN og deretter ble heroisk kjempet gjennom av en underlegen jødisk/israelsk hær mot palestinsk gerilja og de regulære styrkene til de arabiske nabolandene. For palestinerne representerer 1948 Vestens (og Sovjetunionens) svik mot palestinernes rettigheter. På arabisk kalles det som skjedde "nakba" (katastrofen). Det står for "jødenes etniske rensing av et gammelt palestinsk område og ran av palestinernes jord". Mangelen av en felles forståelse av det som hendte i 1948 er fortsatt et stort hinder for forsoning.

Den dominerende jødiske beretningen om årsaken til konflikten, lyder slik:

"JØDENE HAR RETT TIL Å OPPRETTET EN UAVHENGIG STAT I PALESTINA - FORFEDRENES LAND. HOVEDÅRSAKEN TIL KONFLIKTEN ER AT ARABERNE FORKASTER DENNE RETTEN".

Den dominerende arabiske beretningen lyder derimot:

"SIONISMEN ER EN FORM FOR VESTLIG KOLONIALISME. PALESTINA ER PALESTINERNE ARVELAND., HOVEDÅRSAKEN TIL KONFLIKTEN AT JØDENE FRATOK PALESTINERNE LANDET OG JAGET DEM VEKK".

Det synes å være enighet om at man kan snakke om minst to faser i en væpnet konflikt som startet med opptrapping til borgerkrig umiddelbart etter FNs vedtak i november 1947 om å dele Palestina i en jødisk og en palestinsk stat. Jødene erklærte staten Israel som opprettet 14. mai 1948, den dagen de siste britiske styrkene forlot området. Bare noen timer senere gikk regulære hærstyrker fra de omkringliggende nabolandene til angrep. I løpet av krigen flyktet anslagsvis 700.000 palestinere fra sine hjem og havnet i flyktningleire i nabolandene hvor de og deres etterkommere for en stor del fortsatt lever. Dette utgjorde ca 80 % av den palestinske befolkningen innenfor det som skulle bli Israel og løste, iallfall på kort sikt, et vesentlig problem for den jødiske staten: nemlig at flertallet av befolkningen før 1948 ikke var jøder men arabere. Krigen endte med våpenstillstand tidlig i 1949. Den israelske hæren hadde da erobret ca 50 % større landområder enn hva som ble forutsatt skulle være på jødiske hender i FNs delingsplan. Dette ble staten Israels første de facto grense og er blitt kjent som "den grønne linjen".

Her slutter enigheten. Hos begge parter lever det sterke bilder av massakrer og tortur begått av motparten og gjensidige beskyldninger om brudd på krigens lover. Alt dette vil vi ikke gå inn i, men henviser til artikler i Wikipedia og diskusjonssidene knyttet til hver enkelt artikkel. Et naturlig utgangspunkt er "1948 Arab-Israeli War", en artikkel som i hovedsak er beskrivende og noe overlesset med detaljer, men som baserer seg på standardverker til siste generasjons historikere, både jødiske og palestinske. Vi begrenser oss til å påpeke at skyldfølelsen i Vesten få år etter nazistenes jødeutryddelse  bidro til å styrke Israels sak i FN samtidig som palestinernes sympati for Hitler virket i motsatt retning. Likevel er det verdt å merke seg at Storbritannia avsto fra å stemme i saken. London var i 1948 den vestlige hovedstad som hadde den største forståelse av situasjonen på bakken i området etter å ha innehatt mandatansvaret i 30 år. 

Den virkelig dype skillelinjen i oppfatningen av hva som skjedde dreier seg om dette spørsmålet:

Hvorfor flyktet palestinerne?

PalestinaflyktningerDen tradisjonelle jødiske forklaringen er at de ble lokket vekk av de arabiske lederne for ikke å komme i veien for de arabiske styrkene. Den tradisjonelle palestinske forklaringen er at jødene drev systematisk, etnisk rensing slik at de selv kunne okkupere jorda.

Mot slutten av 1980-tallet stod det fram en ny generasjon israelske historikere som stilte spørsmålstegn ved den tradisjonelle israelske framstillingen av det som skjedde i 1948. Basert på nylig frigjort arkivmateriale  understreket de hvor aktiv den jødiske hæren hadde vært til å regelrett kaste ut palestinere fra sine hjemsteder selv om de ikke gikk god for at dette var del av en omfattende plan lagt før krigen brøt ut. Dette skapte en meget heftig og følelsesladet offentlig debatt, og uenigheten er fortsatt stor blant profesjonelle historikere. Men de nye historikerne har utvilsomt påvirket presentasjonen i israelsk offentlighet av det som skjedde i 1948. Vi viser til både bøker og nettadresser i referansene under dette avsnittet. 

Andre "sannheter" som de nye historikerne har rokket ved:

Tradisjonell jødisk oppfatning:

"Israel var en dverg sammenliknet med de arabiske kjempene. Dvergen vant etter heltemodig krigsinnsats"

De nye historikerne:

"Militært sett var ikke krigen et oppgjør mellom en arabisk Goliath og en jødisk David. Forholdet var langt mer jevnbyrdig enn som så.

Araberstatene var mer splittet i sine interesser og uenige seg imellom om krigens mål enn hva tradisjonelle israelske historikere hevder. Særlig bør spenningen mellom Jordan og de fleste andre araberstatene nevnes".

Tradisjonell jødisk oppfatning:

"Israel ble til etter en nasjonal krig for uavhengighet"

De nye historikerne sier:

"Internasjonalt diplomati skapte staten Israel, ikke våpenmakt.

Sionistisk lobbyvirksomhet og europeernes skyldfølelse for Holocaust er viktige årsaker til at staten ble opprettet.Det er heller ikke åpenbart at araberstatene alene skal bære skylden forat det ikke ble noen politisk løsning på konflikten etter at krigen var over".

Palestinske historikere på sin side legger til dels vekt på andre perspektiver og andre begreper i sin framstilling. I et lengre perspektiv trekker de fram strukturelle svakheter i det palestinske samfunnet under mandatperioden for å forklare nederlaget i 1948. Som eksempel kan nevnes svake palestinske institusjoner og splittelse mellom de ledende familiene. Et begrep som ofte benyttes på engelsk er "dispossession" dvs. at eiendom blir tatt fra en person. Mer enn noe annet var det hva som skjedde. 

Slik går debatten om 1948 blant faghistorikerne og nytt materiale og nye perspektiver gjør at forståelsen av dette avgjørende året blir endret og nyansert. Det kan sterkt anbefales å gjøre seg kjent med denne debatten fordi den kaster et skarpt lys over partenes forståelse av dagens situasjon. Vi har laget noen spørsmål, en referanseliste og noen arbeidsoppgaver som en hjelp til å få en oversikt over argumentene. Den kronologiske beretningen hopper til det neste avgjørende året i områdets historie: 1967.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Arbeidsoppgaver til 1948:

Lag en framstilling av krigen med henholdsvis israelsk og palestinsk perspektiv.  Hvilke hendelser i krigsforløpet vil du trekke fram? Hva vil du legge vekt på med utgangspunkt i de to perspektivene? Drøft årsaker til og konsekvensene av krigen.

Når du er ferdig:  Hva lærte du av dette?

Bruk Wikipedias artikler og gå nøye gjennom diskusjonssidene til artiklene for å få tak i motstridende synspunkter.

Litteraturhenvisninger:

Benny Morris (Ed.): "Making Israel" The University of Michigan Press, 2007

Benny Morris er framfor noen pioneren blant de nye historikerne. Han har selv skrevet forordet og første kapittel i denne historiske essaysamlingen. Kapitlet gir en gjennomgang av de revisjonistiske historikernes arbeider. Boka er en diskusjon av 1948 og de nye historikernes bidrag til debatten om Israels tilblivelse. Forfatterne er både historikere som står for den tradisjonelle historiefortolkningen som Mordechai Bar-On og Anita Shapira på den ene siden og revisjonister som Avi Shlaim på den andre.

 

1967: SEKSDAGERSKRIGEN

Følgende skjedde:

Israel utkjempet en krig med Egypt, Jordan og Syria fra 5. til 10. juni 1967. Det resulterte i en avgjørende israelsk militær seier. Israel tok kontroll over Gazastripen og Sinaihalvøya fra Egypt, Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan og Golanhøydene fra Syria. Sinaihalvøya ble levert tilbake til Egypt i 1982. Statusen til de andre områdene er fortsatt omstridt og utgjør et av de store stridsspørsmålene i internasjonal politikk. Krigen skapte enda flere palestinske flyktninger, og noen tusen jøder flyktet i etterhånd fra arabiske land.

Wikipedia inneholder flere artikler om seksdagerskrigen som kan anbefales. Dette er omstridt stoff, så husk å lese debattsidene knyttet til hver enkelt artikkel også.

På youtube finner du en serie på seks videoer om krigen sett med militære øyne.

Årsakene til krigen:

Det er ingen uenighet om at Israel slo til først. Derimot er det bredt akseptert i Israel at det var en forsvarskrig, siden arabiske land hadde opptrådt truende våren 1967. Israel vil altså hevde at de slo til for å styrke sin egen sikkerhet. Blant arabere vil det sannsynligvis være like bred enighet om at denne krigen var nok et eksempel på sionistenes krav på større landområder.

Hva skal vi gjøre med de okkuperte områdene?

Den knusende militære seieren for Israel styrket jødisk identitet og Israels prestisje blant jøder over hele verden. Baksiden av medaljen var at landet nå var blitt en okkupantmakt (i israelsk språkbruk: ansvarlig for"administrerte områder"). Spørsmålet om hva som skal skje med de okkuperte områdene har utgjort et hovedskille i israelsk politikk i alle årene etter 1967. (De okkuperte områdene var opprinnelig Øst-Jerusalem, Sinai, Vestbredden, Gaza og Golanhøydene). Øst-Jerusalem med de hellige stedene (jødenes klagemur og muslimenes Al-Agsa moske) ble snart annektert av det israelske parlamentet. Sinai ble gitt tilbake til Egypt som en del av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979.  Resten av de okkuperte områdene er som kjent fortsatt omstritt og et av de vanskeligste spørsmålene i internasjonal politikk.

Tilbake

 
Aktuelt
 
Tøft for Sudan
Vi har lenge visst at den nye staten Sør-Sudan vil bli født under vanskelige omstendigheter. To måneder før selvstendigheten må regjeringen slite med både internasjonale utfordringer og væpnede, interne opprørsgrupper.
[Les mer]
 
Demokratisk utfordring for Sør-Sudan
The International Crisis Group har kommet med en rapport om Sør-Sudan hvor søkelyset settes på utfordringer som sjelden blir nevnt i kommentarer til utviklingen i det nye landet: hvor stort demokratisk rom man vil tillate i landet i sin alminnelighet og demokratiskering av selve "frigjøringspartiet" SPLM. Vi gjengir sammendraget av rapporten:
[Les mer]
 
Grønn utvikling i norsk bistand.
Regjeringen har offentliggjort stortingsmeldingen "Mot en grønnere utvikling - om sammenhengen mellom miljø- og utviklingspolitikken. Vi gjengir sammendraget av meldingen og vil komme tilbake med en nærmere presentasjon.
[Les mer]
 
 
 
AOF Norge | Postadresse:Youngs gate 11 | 0181 Oslo | Telefon: 23 06 12 50 | Telefax: 23 06 12 70 | Epost: aofnorge@aof.no | Utviklet av Vever AS