Nettstedkart
Kontakt
English 
Størrelsen og mangfoldet gjør at India er vanskelig å beskrive med få ord. Vi hører det ofte omtalt som "Verdens største demokrati". Landet er riktignok grunnleggende demokratisk, men den politiske kulturen er ganske annerledes enn i Nord-Europa. Partiene er ikke demokratiske folkepartier men bygd opp rundt politiske dynastier. Politisk relatert vold er nokså permanent i enkelte områder og kan fra tid til annen bryte ut med voldsom kraft i de fleste av delstatene. Korrupsjonen er langt mer omfattende enn i Norge og i enkelte områder er det til dels sterke separatistgrupper som ikke anerkjenner New Delhis autoritet.
Partiene
Det er bare to partier som (under noe tvil for BJPs vedkommende) kan kalles landsomfattende: Kongresspartiet og BJP. Ingen av dem er sterke nok til å regjere alene, men de utgjør det ledende partiet i hver sin koalisjon.
Kongresspartiet, Gandhis og Nehrus parti, styrte India fra frigjøringen fram til 1990-tallet og sitter i dag igjen som det førende regjeringspartiet. Partiet har fortsatt sin sterkeste støtte blant de lavere kastene, blant urfolk, og minoriteter som muslimer og kristne. Tradisjonelt har det faktisk hatt ganske sterk støtte blant de øverste kastene, men denne støtten er svekket. Kongressen er et sekulært parti. I sin økonomiske politikk har det gått fra å være klart sosialistisk orientert til å føre India inn på verdensmarkedet på 1990-tallet med dertil hørende privatisering, deregulering og åpning for internasjonal kapital, men fortsatt med omfattende byråkratisk kontroll og et antall statsbedrifter som ikke har blitt privatisert. Den sittende statsministeren, Manmohan Singh, kommer fra Kongressen. Han ble statsminister etter valgseieren i 2004 da Sonia Gandhi, som er leder for Kongresspartiet, valgte å ikke ta på seg statsministervervet. Singh er anerkjent som en fremragende, ukorrupt fagøkonom. Da han var finansminister på 90-tallet stod han i spissen for liberaliseringen av økonomien.
BJP (Bharatiya Janata Party) er et nasjonalistisk parti med sterke røtter i hinduistisk religion og kultur. Det er konservativt i sin sosialpolitikk og i økonomisk politikk går det inn for å gi markedskreftene større spillerom. Partiet framstår som negativt overfor muslimer og kristne. Velgergrunnlaget finner vi først og fremst i storbyenes middelklasse. Særlig kjøpmenn i de nord-indiske byene er solide støttespillere. Partiet har alltid stått sterkt blant brahminene, men har etter hvert gjort et gjennombrudd også blant de lavere kastene.
En del av diskusjonen i tilknytning til dette partiet dreier seg om hvor tette båndene er til den ytterliggående hinduistiske bevegelsen RSS (navnet blir oversatt til engelsk som "National Volunteer Organisation" eller "National Patriotism Organisation"). RSS har stått i spissen for voldelige aksjoner mot muslimer og ønsker å se et mest mulig homogent hinduistisk India. Det medfører et ønske om å fjerne eller assimilere andre kulturer som betraktes som mindreverdige. Organisasjonen er det fremste eksemplet på det som kalles "kommunalisme" i indisk politikk, dvs.en politikk som først og fremst søker å fremme interessene til den egne religiøse gruppen på bekostning av andre. Fenomenet forbindes ofte med vold. Både RSS og Janatapartiet hører inn under paraplyen "hindutva" - en bevegelse som fremmer hinduistisk nasjonalisme.
Kommunistpartiet står sterkt i tre delstater: Kerala, Vest-Bengal og Tripura, den lille delstaten som ”stikker inn i” østsiden av Bangladesh. Partiet hedrer riktignok de klassiske kommunistiske ikonene, Marx og Lenin, men er ganske så pragmatisk der det har makten. I Vest-Bengal er partiet å betrakte som direkte næringslivsvennlig og har skaffet seg et stort, stabilt velgergrunnlag ved å gjennomføre jordreform. Partiet står særlig sterkt blant offentlig ansatte og sterkere blant kvinner enn blant menn i de statene det stiller til valg.
Utover disse tre store partiene har India et vell av småpartier. Mye i indisk politikk dreier seg om å inngå eller oppløse koalisjoner mellom de store partiene og ett eller flere av de små.
Opprørsbevegelsene
Man skal kanskje ikke være overrasket over at det eksisterer betydelige opprørsbevegelser i et land med så sterke innebygde motsetninger som India. Mer overraskende er det nok for de fleste nordmenn at den største av disse bevegelsene har holdt ut i flere tiår, er aktiv i 40 % av landet og i praksis kontrollerer enkelte områder. Det dreier seg om naxalittene.
Bevegelsen har fått sitt navn etter landsbyen Naxalbari i Vest-Bengal hvor det kom til sammenstøt mellom lokalbefolkningen og politi på 1960-tallet. Den sosiale bakgrunnen var undertrykkelse og sosial urettferdighet. Det utviklet seg snart til et opprør som spredte seg til flere delstater. I begynnelsen oppnådde bevegelsen også sympati i byenes middelklasse og tiltrakk seg mange intellektuelle ledere som tilførte marxistisk ideologi. I dag er det utvetydig en bevegelse av og for lavkaster, kasteløse og urbefolknng som holder til på landsbygda. De kjemper for tradisjonelle venstreorienterte verdier som sosial rettferdighet, jordfordeling og fattiges rettigheter. Og det gjør de med våpen i hånd. Fortsatt framhever de en marxistisk ideologi, men den gjennomsnittlige tilhengeren av naxalittene har nok liten interesse for høytflyende ideer. For dem dreier det seg først og fremst om å endre en katastrofal sosial og økonomisk situasjon. For urbefolkningen, som teller rundt 90 millioner mennesker, dreier det seg om rettigheter og forandring av en situasjon hvor mer enn 8,5 millioner ble fordrevet fra jorda uten å bli tilkjent erstatning i årene mellom 1950 og 1990. Manmohan Singh har erkjent at bevegelsen er den største interne sikkerhetsutfordring India er stilt overfor, og prøver å bekjempe naxalittene langs tre dimensjoner: etterretning, militær innsats og økonomisk utvikling.
Den andre betydelige opprørsbevegelsen er ikke en sammensveiset bevegelse, men flere separatistbevegelser som ønsker å løsrive den nord-østlige delen av India fra New Delhis overherredømme. Denne delen av India er forent med resten av landet bare gjennom en smal korridor nord for Bangladesh. Det er et område mindre enn Norge, men et lappeteppe av språk, etniske grupper og lokal tilhørighet. Delstatene i denne delen av landet går under navnet "De sju søstre", og det har vært voldskonflikter her helt siden Indias selvstendighet i 1947, både rettet mot New Delhi og innbyrdes mellom de forskjellige gruppene. Konfliktnivået er lavere i dag enn hva det har vært det meste av denne tiden, men området er fortsatt urolig. Myndighetene tilnærmer seg konflikten gjennom militæraksjoner, politiske kompromisser og utviklingsprosjekter og ved å splitte opprørerne langs etniske og geografiske skillelinjer. Internasjonalt er dette den mest kjente voldelige konflikten i India. Kashmir blir av observatører ansett som et av verdens farligste og mest uforsonlige konfliktområder. Det blir vanligvis framstilt som en konflikt mellom India og Pakistan. Det er det naturligvis, men når anslagsvis ½ million indiske soldater til enhver tid står utstasjonert og skuddklare i området, blir de av mange innbyggere sett på som en okkupasjonsmakt og bekjempet som det. Vi vil ikke gå nærmere inn på denne spesielle konflikten i denne forbindelse, men komme tilbake til en mer dyptgående analyse i en senere artikkel.
Det har ikke manglet på spådommer om oppløsning av India, både på grunn av det store mangfoldet innenfor ett land og spenningene som har ført til en rekke opprør gjennom tidene. Spådommene har imidlertid ikke slått til, og det er ikke dristig å spå at de konfliktene som her er nevnt heller ikke vil føre til betydelige endringer på kartet, enn si oppløsning av den indiske staten.
Det er umulig å karakterisere den indiske økonomien med enkle betegnelser. Det fins naturligvis statistikk for hele landet samlet som brukes i internasjonale sammenlikinger. De forteller en del av virkeligheten. Men de gir ikke hele bildet. Statistikken forteller at Indias økonomi har vokst i gjennomsnitt mellom seks og sju prosent i året siden 1991. Det er mye og har gitt grobunn for en jevn forbedring også for folk flest selv om veksten er meget skjevt fordelt. Levealderen har gått opp. Analfabetismen og prosentandelen som lever på sultegrensen har gått ned i løpet av de 20 siste årene.
Vi har alle hørt om IKT-selskapet Infosys – et av verdens ledende elektronikkselskaper. Mange er også blitt klar over at en betydelig andel av studentene og forskerne ved amerikanske elite-universiteter har indisk bakgrunn hvorav en del vender tilbake til India og arbeider i indisk IKT-industri. Færre er klar over at indisk bilindustri er betydelig og at europeere i stigende antall legger seg inn på de private sykehuskjedene Apollo eller Escorts og på den måten kjøper seg ut av de offentlige sykehuskøene i hjemlandet. Dette er det moderne India. Det vokser og vil sikkert fortsette med det. Men det utgjør fortsatt en ganske liten del av den veldige befolknngen.
Anslagsvis sju prosent av befolkningen i arbeidsfør alder er sysselsatt i den formelle delen av økonomien, dvs. de har en arbeidsgiver, fast lønn og betaler skatt. De fleste av disse jobber i offentlig sektor hvor lønnen for mange utgjør bare en del av inntekten. Inntekten fra bestikkelser og smøring kan være vel så stor. Det dreier seg altså om promiller av arbeidssyrken som arbeider i IKT-bedrifter eller moderne produksjonsbedrifter i privat sektor. Den typiske indiske arbeideren melker kanskje familiens ku, tar strøjobber der de fins, selger mat langs veikanten, reparerer sykler eller tilbyr tjenester til de som har behov for det.
På den internasjonale markedet har indiske bedrifter en fordel i lave kostnader og lojal og engelsktalende arbeidskraft. Sett fra den indiske statens side, er de negative sidene i det indiske arbeidsmarkedet som helhet analfabetisme, dårlig utnyttelse av kvinnelig arbeidskraft i arbeidslivet, dårlig infrastruktur, byråkrati og korrupsjon. Indias vei mot et modernisert arbeidsliv er fortsatt lang.
------------------------------------------------------------------------
Lenker
På Asia Societys nettsted ligger den korte, men stimulerende innføringen "Understanding Modern India"
Det fins et indisk nettleksikon som heter Indianetzone. Den språklige kvaliteten får leseren til å undre om innholdet alltid er udiskutabelt korrekt, men teksten gir en opplevelse av å komme nærmere den indiske virkeligheten.
"Modern India" er en hel bok du kan lese online skrevet av amerikaneren William Elleroy Curtis i form av reisebrev til The Chicago Record-Herald 1903-04. De gir et lesverdig inntrykk av en vestlig observatørs opplevelse av India for 100 år siden. Dette er inntrykk som også har preget nordmenns oppfattelse av landet helt opp til vår tid. Det ligger 41 liknende bøker om India som til sammen utgjør et fascinerende bibliotek på Project Gutenberg.
Forfatteren Arundhati Roy har fulgt naxalittene i noen uker og publiserte på det grunnlaget den 32 sider lange artikkelen "Walking With The Comrades" om situasjonen. Dette er naturligvis meget omstridt, men artikkelen er absolutt anbefalelsesverdig.
Sabrang er en menneskerettsorganisasjon som publiserer flittig om situasjonen i India. De publiserer også tidsskriftet "Communalism Combat" som rapporterer om ekstreme tilfeller av kommunalisme og særlig retter seg mot hindutvafilosofien og dens tilhengere.
Communalism Watch er et nettsted som fokuserer på og ønsker å bekjempe det ekstreme høyre. Nettstedet har mange lenker.
New York Magazine trykte i mai 2005 en artikkel om arrangerte ekteskap skrevet av en ung middelklassekvinne.
Wall Street Journal publiserer hver dag bloggen "India Real Time" med kommentarer til forretningsverdenen, økonomien, politikken og kulturlivet i India.
Av andre vestlige aviser med solid dekning av India peker New York Times og The Guardian seg ut.
India har en rekke store, engelskspråklige dagsaviser: The Hindu og The Times of India er to av de beste.
Disse fire ukesmagasinene er alle kvalitetsprodukter med forskjellige profiler: Outlook, The Week, India Today, Frontline.